Jentene på Flatholmen
Flatholmen er ei lita øy 1,5 km sørvest for Tananger. Skipsleia går rett vest for holmen. På holmen er det et fyr og opp igjennom tidene har det stort sett kun vært fyrvokteren med familie som har bo her. I dag er fyret automatisert og det er ingen fastboende på Flatholmen.
Holmen er kanskje best kjent for den dramatiske hendelsen som skjedde i januar 1894. I "Nordahl Rolfsens lesebok" var det en artikkel om tragedien. Denne leseboka ble brukt i den norske folkeskolen fra slutten av 1800 til en gang utpå 1950-tallet. Derved har flere generasjon av det norske folk lest om dramatikken som skjedde her en forblåst januardag i 1894.
Artikkelen nedenfor er en redigert utgave av artikkelen som stod i leseboka og den er hentet fra et hefte utgitt av Storevarden skole.
Det finnes også andre varianter av fortellingen - hvilken som er historisk riktig tar vi ikke stilling til. Også det yngste barnet til fyrvokter Ingebrigt Olsen har skrevet sin beretning.
Avisartikler - sang
Det har i ettertid vært skrevet mange avisartikler i forbindelse med ulykken. Det er også diktet en sang som den eldste sønnen til fyrvokteren har laget melodi til. Nedenfor er linker til det som vi har samlet + annen informasjon vi har funnet på Internett.
En redningsdåd fra forrige århundre
Utenfor Tananger ligger Flatholmen fyr. I nattemørket sveiper lyset derfra mer enn 20 kilometer til havs og forteller sjøfarende hvor trygg seilas er å finne. Men et fyr gir ingen løfter om frelse. Ikke engang til en skipbrudden fyrvokter eller hans to sønner....
Den 24. januar 1894 seilte Ingebrigt Olsen, fyrvokteren på Flatholmen, sin kone inn til Tananger. Hun skulle til Stavanger på besøk. Været var godt for årstiden å regne, så guttene Torvald (10) og Ansgar (8) fikk være med. Imens måtte Bertine og Ester som var størst, passe på de to minste guttene, Ignatius og Lauritz.
|
Familiens orgel er nå restaurert og står i dag på Melingsjøhuset. Der er også et bilde av familien Olsen. Bildet er tatt etter ulykken. |
Moren var snart i land, og faren og småguttene sto straks fra land igjen. Men nå røk det opp til sørvest. Gjennom snøbygene kunne jentene se faren og brødrene bli kastet omkull i havet. Bertine og Ester la på sprang som det gjaldt livet. Over myrhull og skrenter til de nådde naustet der hvitebåten lå. De rev opp naustdøren og satte nedover skråningen med båten. Rett før båten traff vannet kastet de seg oppi farkosten. Så bar det utover det frådende havet. Farens hode var ennå oppe. De så hvordan det våte håret hans ble fanget av vinden. Si ble han borte. Snart var jentene borte ved den kullseilte båten. Farens hode kom igjen til syne i det kokende havet. Så skrek han i fortvilelse.
- Herre Jesus, frels min sjel!
Og så ble han igjen borte.
Men det lå noe i vannet. En livløs guttekropp på tvers av tiljene fra den kantrede båten. Mens rokket sto omkring dem, fikk de dradd den livløse gutten opp i hvitebåten. Det var Ansgar.
Så rodde de rundt og ropte og stirret. Stirret og rodde. Men det var ingen tegn til faren eller Torvald.
Men store og sterke far kunne vel ikke bare bli borte?
Blodet dryppet av Bertines fingre da de kom tilbake til holmen igjen. Bølgene hevet og senket båten langsmed fjellet. Som ved et under fikk jentene den livløse Ansgar i land. Ved naustet ventet Ignatius og Ingebrikt.
Bølgene slo opp til føttene deres der de holdt hverandre i hendene. Da var klokken bortimot tre om ettermiddagen. Moren satt ennå hos en venninne i byen og hygget seg over en kopp kaffe - uten i vite at Torvald mannen var død.
Å få båten på land kunne de ikke tenke på. Nå var det bare å prøve å redde Ansgar. De bar ham opp i huset og forsøkte å få liv i den vesle gutten. Men alt hva de strevde, så lyktes det ikke. Da de hadde mast en time, sa Bertine at det var best at de bar ham inn i bestastua, så han kunne ligge lik der inne.
- Nei, la oss prøve en gang til - vi må ikke gi opp. Ester slo opp i almanakken. Der sto det at en kunne håpe i timevis. Og livet kom igjen. Ganske svakt kunne de se brystet heve og senke seg. Ansgar pustet!
De bar gutten bort til varmen, fyrte på og gnei ham. Til slutt var Ansgar kommet såpass til liv at de kunne få i ham et glass varm melk. Da brakk han seg. Men hva gjorde det? Seieren var vunnet!
Nå tente jentene fyret. Og hele natten satt de og våket over fyret og gutten. Mens de satt der i mørket og ventet på morgenen, kom tårene.
Det tok til å lysne av dag. Ansgar var nå så oppsvulmet at de måtte sprette av ham klærne. Vesle Ignatius som lå i sengen like ved, skjønte ikke hva det var å være farløs. Undrende tenkte han på hva Ansgar hadde opplevd.
Skulpturen "Jentene på Flatholmen" ble gitt som gave av SR-bank som et minne om redningsdåden Bertine og Ester utførte. Den står plassert vest for Hummeren Hotell. Bak skulpturen ser vi Monsenhuset hvor fyrvokteren var innom før han la ut på den fatale turen.
|
|
- Under i sjøen?
Det måtte være noe liknende han selv hadde erfart da han nylig falt i et brønnhull. Så utbryter han plutselig: - Ansgar så du mange kvaler?
- Ikkje ein, svarte Ansgar i dypt alvor.
Først da det led ut på dag, fikk Bertine og Ester varslet om det som hadde skjedd. En hummerfisker fra Risa som var ute for å se om teinene, ble vár jentene som signaliserte om hjelp. Han kom bort til dem.
Så var det å sende sorgens bud innover til moren. Et tungt døgn var forbi.